Forsøk på svar til innvendinger mot ID:

Metodologisk naturalisme

(tilpasset etter 'God and Evolution' Discovery Institute; J. Richards -redaktør)

Flere kristne kritikere påberoper 'metodologisk naturalisme', idéen at vitenskap etter sin natur må begrenses til naturalistiske (ikke-intelligente) forklaringer, som tilfeldigheter og naturlover. Den (katolsk) kristne filosofen E. McMulling sier: "Selvsagt begrenser ikke metodologisk naturalisme vårt studie av naturen, det bare fastsetter hvilken type studier som kvalifiserer som vitenskapelige. Om noen ønsker å forfølge en annen tilnærming til naturen, og det er mange andre, så har ikke metododologisk naturalisme noen grunn til å protestere. Vitenskapsfolk må fortsette på denne måten, metodologien til naturvitenskap kjøpslår ikke i forhold til kravet om at en spesiell type begivenheter , skal forklares ved å trekke på Guds direkte skapelses-handling." (20)

Spørsmålet er hvorfor kristne skulle akseptere denne begrensning på vitenskapelig undersøkelse i det hele. Denne innvendingen blir ofte framsatt som om den var basert på tradisjonelle kristne kategorier. Det gjør at kritikere kan stille opp kristen tradisjon mot ID. Resultatet blir merkelig: En viss type filosofisk kritikk vil beskylde ID-teoretikere til å begrense Guds handlinger til noen få separate inngrep. Så argumenterer de ikke desto mindre at ID er dårlig vitenskap, fordi den trekker fram intelligente årsaker, og ikke aksepterer metodologisk naturalisme. Det finnes flere problemer og bekymringer her. La oss betrakte hver etter tur:

Bilde 1. Samme metode med ny kunnskap

En hybrid av tradisjonelt og moderne

Thomas Aquinas og andre skolastikere etterlot den kristne kirken et positivt syn på fornuft, som følger vår kjennskap til natur, moral, Gud og andre personer. Vi kan ha vitenskapelig, metafysisk og moralsk kunnskap. Det er mye bredere enn det moderne synet, som ofte begrenser vår fornuft til kunnskap trukket fra naturlig vitenskap. Dette tradisjonelle synet er ofte relatert til Aristoteles fire årsaks-kategorier. Men noen moderne kristne kaster fram Franscis Bacons ikke-Aristoteliske skille mellom vitenskap og filosofi, mot Aristoteles fire årsakskategorier. Dette resulterer i et hybrid syn, som er delvis moderne. Filosofi og teologi skiller seg fra vitenskap fordi de fokuserer på ulike årsakskategorier, enten materielle, virksomme (effisiente), formelle eller finale årsaker. Som et oppslagsverk forklarer det: "disse grunnene klargjør relasjonene mellom filosofi, tro og teologi. "(22)

Argumentet mot ID framføres som at vitenskapen dreier seg om materielle og virksomme årsaker, og ignorerer andre årsaker. Så lenge den formentlige begrensede natur til det vitenskapelige prosjekt holdes i hevd, er dette greit. Denne måten å framstille vitenskap på, blir bare et problem når vitenskap blir arrogant eller glemsom. Det vil si når den enten forsøker å forklare alt i termer av virksomme (effisiente) og materielle (mekanistiske) årsaker, eller når den fornekter virkeligheten til noe utenfor dens domene, slik som fri vilje eller moral. Når den slik slippes løs til å herje omgivelsene, blir den til scientisme. (23)

Bilde 2. Eks. på hybrid

Det er mye som kan sies for denne måten å tenke på. F.eks. så gir det hver disiplin sin autonomitet. Det er mulig å utføre kjemi uten å trekke inn skjelning mellom filosofiske årsaker, og at folk av ulike trosretninger og filosofier kan utøve vitenskap sammen. Det er et felles foretak, basert på offentlig bevis som ikke avhenger av spesiell åpenbaring eller filosofisk ensartethet. Videre er tilnærmingen ikke-reduksjonistisk. Den forsøker ikke å få all virkelighet tilpasset til mikroskopet, teleskopet eller ren matematikk. Den minner oss om at naturvitenskapen, hvordan den enn er definert, verken fyller hele virkeligheten, menneskelig fornuft, eller endog vårt kjennskap til naturen. Det klassiske synet minner oss også om at vår kunnskap fra vitenskapen avhenger av mer grunnleggende filosofisk kjennskap til sannhet, logikk og så videre. "Metafysikk" betyr bokstavelig 'utover fysikken'. Den tradisjonelle naturfilosofien, fanget nerven i virkeligheten og fornuften ganske greit.

Så det klassiske synet verdsetter fornuft i sin fylde. Temmelig motsatt av å være anti-vitenskapelig, forsvarer det fornuft mot skeptisisme og post-modernisme, som truer både humanistiske idealer og nåværende vitenskapsfilosofi. Om en tenker klassisk, men også aksepterer moderne grenser og definisjoner av vitenskap og filosofi, så ville det virke fornuftig å påstå at ID-argumenter er filosofiske heller enn vitenskapelige, siden de synes å appellere til slikt som formelle og finale årsaker. Den snakker f.eks. ofte om 'informasjon' og appellerer til hensikt og formål. I så måte kunne ID-argumenter være rasjonelle, utfordrende, sanne, viktige for fullstendig å forklare naturen, og oppnådd fra vitenskap, men likevel være filosofi og ikke vitenskap.

Ingen tykke, svart grense: problemer med forskjeller mellom vitenskap og filosofi:

Den retoriske settingen

Til tross for verdifulle elementer, er det imidlertid et alvorlig uttrykks-problem ved å kombinere en klassisk fornufts-forståelse med en demarkasjon mellom vitenskapene, etter Fr. Bacon. Formodningen om at fornuft er bredere enn vitenskap, tapes fort hos de fleste av våre samtidige. I våre dager blir ofte vitenskap oppfattet som den eneste gyldige form for objektivt, offentlig kunnskap. Filosofi blir ofte offentlig betraktet som noe folk gjør når de har for mye tid, siden filosofer 'aldri finner løsningen på noe'.

Denne måten å tenke på vitenskap og filosofi, ville vært fremmedartet for Thomas Aquinas og andre skolastikere. Ordene hadde en annen betydning for dem, enn for de fleste modernister. Spesielt begrenset ikke Thomas Aquinas vitenskap til kvantitative naturstudier. Tvert imot, anvendte han ordet, slik Ed Feser korrekt forklarer som: 'en organisert kunnskapsenhet både av fakta omkring noe, og deres årsaker og forklaringer." Så for Thomas, var metafysikk, etikk og teologi også vitenskaper (24). Han ville ikke ha sagt at ID er filosofi heller enn vitenskap, selv om han kunne ha spurt hvilken vitenskap den rettelig tilhørte.

Bilde 3. Finale årsaker?

Enten vi nå liker det eller ikke, da naturvitenskap -slik Bacon forsto det, beholdt ordet vitenskap (science), mens andre disipliner mistet det {i engelskspråklige land-oversetters anmerkning}, så ble alt annet enn naturvitenskap degradert. Naturvitenskap blir nå ofte sett som eneste kilde til offentlig kunnskap. Alt annet sees som spekulasjon eller meninger. Ut fra denne konteksten, blir det å si at et argument er filosofi og ikke vitenskap, bli forstått å bety at argumentet kan være en intellektuell kuriositet, men i hovedsak er en privat mening. Teologi kan bli verre skamfert enn filosofi, siden det forutsettes å stamme fra åpenbaring, ikke fra fornuft. Det er urettferdig og forvirret, men det er vår moderne, retoriske virkelighet. Å late som noe annet, er å gi rom for urettferdighet og forvirring. En kan gjenkjenne denne retoriske virkeligheten, uten å bøye seg for feilaktige antagelser omkring den. Det er posisjonen til ID-teoretikere. En kan tro at et argument er vitenskapelig, uten å tro at naturvitenskap er eneste kilde til kunnskap.

En ustødig hybrid

Utenom retoriske problem, er det også et filosofisk problem. For Aristoteles og Thomas, så ville et rigid skille av de fire årsaks-kategoriene, til atskilte disipliner, ikke ha virket fornuftig i det hele. For dem ville det ha virket irrasjonelt. For dem var den formelle årsak forut for den materielle, og den finale årsak forut for den virksomme (effisiente). Som følge av dette, blir den materielle årsaken uintelligent uten den formelle, og den virksomme (effisiente) årsak uintelligent utenom den finale årsak. Den finale er 'årsaken til årsaker', og gir mening til de andre tre. (26) Hvorfor skulle vi anbefale at naturvitenskapsmenn anvender en metode, som gjør objektet som studeres uintelligent? I virkeligheten er ikke det moderne årsaksbegrepet, i den grad det finnes, det samme som Aristoteliske begreper av virksomme (effisiente) og materielle årsaker. De fire årsakstypene stammer fra et metafysisk apparat, fremmed for moderne, vitenskapelig mentale omgivelser. Definisjonen av de fire årsakskategoriene er interavhengige. Som følge av dette, er det meget vanskelig å oversette dem individuelt, til helt annerledes mentale omgivelser. I beste fall er det villedende å si at moderne vitenskap enkelt og selv-tilstrekkelig begrenser seg til 'virksomme og materielle' årsaker.

Kristne oppdelinger av virkeligheten

En populær påstand er å hevde at vitenskap og filosofi, eller vitenskap og religion, er to 'atskilte, ikke-overlappende måter å beskrive verden på'. Selv om det er noe i den påstanden, er den altfor enkel. Den har også det uunngåelige resultat å nedgradere filosofi og religion i praktisk virkelighet. Et lignende bilde er å si at vitenskapen stiller 'hvordan' spørsmål, mens filosofi og teologi stiller 'hvorfor' spørsmål.(27) Problemet med denne formelen, er at den ikke holder mål. Vitenskapsfolk stiller kontinuerlig 'hvorfor' spørsmål: 'Hvorfor faller objekt mot jorda når de slippes'? Hva er hjertets hensikt? Hvorfor har giraffer lange halser? Hvorfor har materien de egenskaper den har? Vitenskapsfolk har stilt slike spørsmål så lenge vitenskap har eksistert, og det er liten grunn til at de skulle slutte med det i nær framtid.

Bilde 4. Cabibo om opprinnelsesspørsmål

Spesielt er dette tilfelle med darwinistisk teori (28), men kosmologer og fysikere snakker også ofte om sitt arbeid som 'meningen med det hele', og forsøker å avgjøre 'hvor vi kom fra'(29). Selv når den stiller 'hvordan' spørsmål, kommer vitenskapen stadig borti opprinnelses-spørsmål. De tre basis-spørsmål vitenskapen stiller er: 'Hva finnes'? 'Hvordan virker det'? og 'hvordan ble det slik'? (30) Vi kan klage over at dette er scientisme, men vitenskap er det minste delvis det vitenskapsfolk driver med. Det er ikke naturlig at kristne skulle fortelle vitenskapsfolk hvilke spørsmål de skulle stille og ikke. Er det ikke bedre om mulig å vise at om vitenskap nekter å betrakte muligheten av hensikt, feiler den i å gi det hele og fulle bilde av naturen. Enn videre: Om hensikt er en virkelig del av naturen, så burde enhver vitenskap som søker å gi en nøyaktig beskrivelse av virkeligheten, være åpen for denne muligheten. Om snevre, materialistiske tilnærminger er grunnleggende ufullstendige, ville det ikke være bedre å vise dette, heller enn å klage over at slike tilnærminger er scientisme og burde gi rom for andre måter å kjenne virkeligheten på?

Ny utvikling og reelle forskjeller i natuvitenskapen

Et forhastet skille mellom vitenskap og filosofi, tar ikke hensyn til den store utviklingen i vitenskaps-filosofi og -logikk siden Aristoteles, eller for den saks skyld Fr. Bacon. Filosofen hellet mot å tenke på vitenskap som en deduktivt foretagende. F.eks, i sin 'Posterior Analytics', Bk. I, 1-2,4, hevdet Aristoteles at 'scientia' er en sak der en ser hva som nødvendig følger fra det en skjønner nødvendigvis må være sant. Det kan gjelde for noen naturvitenskaper, der fysikere oppdager universelle konstanter eller 'lover', selv om de ikke involverer logisk nødvendighet. Som følge av det kan mange akademiske kristne ofte formode at vitenskap alltid og over alt er opptatt å oppdage lover. (31) Dessverre vil denne definisjonen utelate mye naturvitenskap som sjelden konkluderer med (verken fysisk eller logisk) nødvendighet, ikke heller appellerer til naturlover. Det vil også diskvalifisere mange av de intellektuelle verktøy som moderne vitenskapsfolk faktisk benytter. (32)

I virkeligheten er moderne naturvitenskap et mangesidig foretak. Vi har ikke for hånden harde og raske kriterier for å definere vitenskap. Som en følge er det sjelden lett å demarkere vitenskap fra andre intellektuelle aktiviteter som filosofi. Måter å resonere på og grader av sikkerhet, varierer fra disiplin til disiplin. Naturvitenskap inneholder ikke bare laboratorie fysikk og kjem, men molekylær biologi, kosmologi og astronomi. (33) Og med tilsynekomsten av f.eks. ulike multivers-teorier i kosmologi, er det klart at materialister ikke anerkjenner noe lysende skille mellom vitenskap og filosofi. Kristne som fortsetter å gjøre dette, legger essensielt en byrde på seg selv, som et selvpåført handicap.

Bilde 5. Utdaterte vitenskaper

Og dette gjelder bare naturvitenskapene. Det finnes også andre typer vitenskap, humaniora (sosiologi, psykologi..), økonomisk vitenskap, arkeologi, juridisk og SETI-forskning, som alle forutsetter et begrep om intelligent virksomhet som kan studeres. Selvsagt kan en ikke legge intelligens under mikroskopet, men intelligente agenter etterlater ofte empiriske kjennetegn på sin virksomhet. Og vi har økende sofistikerte måter å isolere, spore og studere disse kjennetegn på i informasjons og kommunikasjons-teori. Noen av disse verktøyene er blitt utviklet av ID-teoretikere som W. Dembski.(34)

Selv innen naturvitenskapene er det forskjeller mellom eksperimentelle vitenskaper, som laboratorie -kjemi og fysikk, som tillater repeterende eksperimenter i forhold til observerende vitenskaper som astronomi, som ofte ikke gjør det {i hvert ikke før etter århundrers sykluser-oversetters merknad}. Historiske og opprinnelses-vitenskaper som kosmologi eller forskning om livets opprinnelse, samt evolusjonær biologi som er tungt avhengig av å sammenligne hypoteser. Alle disse vitenskapene benytter empirisk observasjon, men måten du bekrefter en hypotese i kjemi på i forhold til en hypotese om livets opprinnelse -varierer mye.

Historiske vitenskaper følger generelt hva som kalles abduksjon, eller 'slutning til den beste forklaring'. Der sammenlignes flere konkurrerende hypoteser med hensyn til deres årsakstilstrekkelighet. (35) Med denne metoden er den mest årsaks-tilstrekkelige hypotesen den mest sannsynlige, og seirer dermed, selv om vi ikke kan være sikre på at den en korrekt {-sml. rettsavgjørelser som bygger på vitneutsagn-oversetters kommentar.} En stor del av vitenskapen, inkludert de som mest sannsynlig har metafysiske implikasjoner, drives langs disse linjene.(36)

Forskjellen mellom eksperimentell og opprinnelses-vitenskap, er spesielt viktig i forbindelse med ID og evolusjon. Evolusjonær teori er i stor grad historisk og abduktiv, og de fleste nåværende design-argumenter fokuserer likedan på historiske vitenskaper innen kosmologi, forskning om livets opprinnelse og biologisk evolusjon. Det er ironisk at i den moderne måten å skjelne vitenskap og filosofi, så konkluderer noen kristne at darwinismen tar feil i å foreslå en mekanistisk forklaring for hensikt, mens den likevel kvalifiserer som vitenskap. Teleologiske (hensikts-) forklaringer derimot er korrekte, men er ikke vitenskap. (37) Dette synes forbausende siden darwinistiske og teleologiske forklaringer er konkurrerende i å forsøke forklare den samme empiriske virkeligheten. Vi har rett til å mistenke at noe ikke helt stemmer, når den ene forklaringen 'bortforklares' som filosofi, mens den andre får 'vitenskap-merket' knyttet til seg. Det handler om en mental overgivelse til metodologisk naturalisme.

Materialistisk infeksjon i vitenskap

Endelig kan den klassiske forståelse, når den kombineres med en moderne definisjon av vitenskap, føre til naivitet omkring rollen til filosofiske formodninger innen selve vitenskapen, spesielt innen de som er borte fra laboratoriet. Problemet her er ikke bare at vitenskapen har gått utover sine naturlige grenser (scientisme), som en ofte hører, men at materialisme har infiltrert røtter og innhold i vitenskapen. Om en feiler i å fare forsiktig fram her, så kan mange velmenende kristne ta for gitt vitenskapelig påstander i f.eks. darwinismen, og så finne en teologisk unnskyldning for ikke å betrakte aktuelle vitenskapelige bevis. Selv i gode, kristne apologetiske bøker, kan det være en frapperende mangel på kritiske holdning til darwinismen. Heller enn nøye å sjekke bevis på kreativ rolle til tilfeldige genetiske mutasjoner, kan en få leksjoner i hvordan tilfeldighet eller sjanse er kompatibel med gudommelig forsyn, så lenge vi ser dem som ulike nivåer av forklaring (39). En begivenhet kan synes tilfeldig fra vårt perspektiv eller et vitenskapelig perspektiv, men er i siste instans et verk av forsynet.

Som et logisk poeng er det rett nok: Å synes tilfeldig og å være tilfeldig, kan være to ulike ting. Men effekten av slike resonnement blir likevel for det første, at leseren ikke vurderer aktuelle bevis for darwinistiske påstander. For det andre etterlater det leseren i villrede hvorvidt denne rent logiske skjelningen, kan bevare kirkens lære om at Guds design klart er synlig i naturen(Rom 1v19-20). For det tredje mistolker denne betraktningsmåten, i forhold til den store majoritet av teoriens talsmenn, som tolker 'tilfeldig' som 'formåls/hensikts-løs'. Å redefinere ordet 'tilfeldig' i våre hoder til å innebære 'gudfeldig' er ingen løsning på darwinistisk fornektelse av hensikt/formålsretting. Det sanne svaret, når det følges av en nøye presentasjon av bevisene er: "Vi vet på empirisk grunnlag at naturlig seleksjon og tilfeldige variasjoner forklarer svært lite. Videre har alt i naturen, fra kosmologi til fysikk til bio-informatikk, observerbare kjennetegn som bedre forklares med intelligente årsaker, enn med darwinistiske eller andre materialistiske forklaringer."

Bilde 6. Ikke nøytral vitenskap

Hvorfor argumentere for at ID er vitenskap?

Det er minst tre gode grunner til at ID-teoretikere hevder at ID er vitenskap: i) Enhver definisjon av vitenskap som er bred nok til å inkludere variasjonen av vitenskaper, vil også inneholde ID-argumenter. Darwinismen har alltid forutsatt at design argumenter i biologi er falsifiserte. Så der er det allerede del av vitenskap. Spesifikk skapelse av individuelle arter er den gjennomgående kontrasten i 'Origin of Species', men det er ikke eneste mulige alternativ til darwinisme. Bredt konstruert design er alternativet som sinnet naturlig vender seg mot, om darwinistiske forklaringer svikter. Selv erke-darwinist og ateist R. Dawkins innrømmer dette. ii) ID-argumenter baseres ikke på religiøse tekster eller endog brede filosofiske forklaringer, men på offentlig tilgjengelige vitenskapelige bevis fra naturen. ID fokuserer ikke på intelligente årsaker i seg selv, men på sporene etter dem i naturen. Som en følge tilbyr ID-argumenter svar på spørsmål som vitenskapsfolk stiller vitenskapelig. Mens en komplett liste over hva som gjør vitenskap til vitenskap, er vanskelig å finne, så er det generell enighet om at de skal baseres på offentlige bevis fra naturen. Og i følge filosof Del Ratzsch utsagn: "Utsettes for empirisk vredes vei". Normalt innebærer det at de må kunne falsifiseres, testes mot konkurrerende hypoteser.

Bilde 7. Popper om evolusjonsteorien

Konklusjon

For å oppsummere konklusjonene til de siste tre avsnittene, så stammer vanskene som mange kristne har i å forholde seg til debatten omkring darwinisme og ID fra følgende forhold: 1) å benytte termer som evolusjon og mekanismer utydelig. 2) Ved å mistolke argumentasjon til ID-talsmenn. 3) Ved å ta de vitenskapelige påstandene til darwinismen for gitt. 4) Å forholde seg for tett og ukritisk til anti-kristne aspekter ved Aristotelisk filosofi og 5) Å legge moderne distinksjoner for akademiske disipliner oppå en klassisk forståelse av fornuft. Sammen danner disse tendensene en ubevisst fredsslutning, og deretter en kapitulasjon med modernisme, materialisme og sekularisme. Om en betrakter darwinismen uhildet, er det sannsynlig at mange kristne ikke bare vil se problemene med den, men også finne mye å gledes over ved intelligent design (ID). Rett forstått forsvarer ID-teoretikere begreper som har fått ny energi, 'formelle og finale årsaker' som legitime forklaringer ved naturen. Dette er kategorier som formodentlig ble bannlyst i tidlig moderne æra. Kristne skulle være i frontlinjen for å frigjøre vitenskap og kultur fra materialismens jerngrep, heller enn å se etter kvasi-kristne måter å vedlikeholde et knirkende materialistisk status-quo.